Som jeg tidligere har nevnt her i bloggen tar jeg vare på mye rart. Det kan være alt fra gamle stilbøker fra barneskolen til bursdagskort fra folk jeg kjente for tjue år siden.
Jeg synes sånt er litt moro.
For noen dager siden fant jeg dette brevet i et gammelt pengeskrin, og de synes jeg var så moro at jeg vil dele det med dere:
GAMMELT BREV: Hvem kan dette være fra da, mon tro?
Da jeg var liten var jeg nemlig stor fan av Jahn Teigen og gruppen hans Prima Vera. Jeg husker at jeg synes han var veldig kul og at Prima Vera var veldig spennende.
Brevet er altså fra Jahn Teigen.
For det var tydeligvis ikke bare jeg som var stor fan av den folkekjære artisten. Mamma sendte nemlig et fanbrev til han fra meg, selv om det egentlig var fra henne. Og svar fikk vi, og dette brevet har jeg altså liggende ved siden av meg nå – 34 år gammelt.
Men jeg har alltid likt Jahn Teigen, og da jeg som ung og halvlovende freelancejournalist fikk sjansen til å intervjue han for rundt 15 år siden, kriblet det både her og der.
Han skulle være dommer på en talentkonkurranse i Åsane utenfor Bergen der jeg kommer fra og jeg skulle dekke saken.
Jeg husker jeg var usikker på hvordan jeg skulle angripe det hele. Om jeg skulle fortelle om brevet og at jeg var stor fan, eller om jeg skulle opptre profesjonelt. Jeg valgte det siste.
Jeg måtte vente noen minutter før han kom, og la da en plan om å presentere meg for å lage en avtale om intervju etter selve konkurransen og dommergjerningen var ferdig.
Da han plutselig sto foran meg gjorde jeg som jeg hadde planlagt.
– Hei. Hyggelig å hilse på deg. Jeg heter Øyvind og skal lage en sak for lokalavisen. Har du tid til en liten prat etter konkurransen?
Skuffelsen var enorm da Teigen svarte at han måtte stikke for å rekke et fly med en eneste gang det var over.
– Ok. Ikke noe å gjøre med det, svarte jeg.
Jeg skal ikke si at jeg var på gråten, men husker jeg synes det var utrolig kjipt, både fordi jeg ville snakke med han og fordi jeg nå hadde en mye dårligere sak å levere avisen.
– Men kan du ikke bare være med meg nå da, spurte Teigen.
– Konkurransen tar jo sikkert et par timer så vi kan jo snakke sammen mellom slagene, fortsatte han.
Og sånn ble det. Jeg hang med Jahn Teigen i nesten to timer og vi snakket om alt mulig mellom himmel og jord. Jeg tok også mot til meg og fortalte om brevet jeg fikk da jeg var tre år, noe han synes var moro. Da han spurte om mine meninger rundt talentene vi hadde hørt gikk det nesten i ball for meg. Makan til stas.
Joda, jeg vet at sikkert flere av dere har møtt Jahn Teigen, og sikkert har både brev og selfier.
Men grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi godeste Jahn Teigen dukket opp under den norske Melodi Grand Prix-finalen forrige helg, noe jeg synes var knakende kjekt.
For … jeg må jo bare innrømme det:
Jeg er ganske stor fan den dag i dag.
AUTOGRAF: I 1982 var det ingen som visste hva en selfie var.
